Konkurransesesongen 2009 - så langt

Det har vært en enormt innholdsrik sesong – så langt! Det har vært et litt annerledes år. Aldri før har jeg hatt så mange konkurranser og samlinger på et halvår, og det hele startet i USA.

Jeg har skrevet litt om USA turen tidligere. Planen for landslagsgruppa i 2009, var og er, at vi skal øke vanskelighetsgraden på øvelsene våre (D-verdien). Det er jo selvfølgelig et mål i seg selv til vanlig, men i år skulle vi nesten være kompromissløse i forhold til akkurat dette. Vi skulle heller tåle noen dårlige konkurranser og resultater, og istedet se lenger fram i tid.
Jeg skal være såpass ærlig å innrømme at det har vært en prøvelse. Man bygger ikke selvtillit på dårlige resultater. Jeg tror alle kan forstå det, men samtidig skjønner vel de fleste at man må satse litt for å oppnå resultater – langsiktig sett. No guts, no glory!

Det hele startet veldig friskt i USA og konkurransen der over. Jeg stod ikke på en dritt av de nye tingene, men poenget var at alt var veldig nytt og fresht, og det viktigste steget på veien er å få gjort de nye tingene i konkurranser. Det å gjøre tshucka i to uker på trening, og plutselig knalle til i konkurranse er en utfordring – mer mentalt enn fysisk. Eller kanskje jeg er litt kjapt ute nå, fordi man merker det ekstremt fysisk også, ettersom det psykiske kan slite på kropp og sjel. Den verste "bøygen" var nok overslag dobbel, i hopp. Tror aldri jeg har vært så fjern i hodet, både før og etter et hopp. Resultatet var ryggliggende, og et lurt smil til dommerne, som ikke helt visste hva de skulle tro. De var snille nok til å ikke gi meg null i karakter;-)

Men tilbake til prosessen jeg og noen av de andre har vært gjennom. Etter USA, begynte jobbinga mot EM-kvalifiseringen, som ble holdt i Stavanger. Det var en konkurranse som gikk endel bedre, for min del. Frittstående gikk helt optimalt. Det var vannvittig kult. I bøyle ble det med et fall, men elementene satt. I hopp var det for første gang på beina først, men rumpa tok nok mest i mot allikevel. I skranke endte det opp med tidenes krampe i leggen og mye surr. Jeg satt allikevel igjen med en følelse at ting gikk framover, og det var det viktigste.

Etter at jeg kvalifiserte meg til EM, ble det en liten nedtur. Jeg forberedte meg ekstremt bra til EM egentlig. Hadde en ukes pre-camp i Trondheim, før vi reiste til Italia (Milano). Egentlig føltes hele EM som et antiklimaks, og grunnen til det er jeg litt usikker på. Jeg har nok noen forklaringer på noe av grunnen til at turen i seg selv ikke ble så positiv, men det er noe jeg velger å ta internt. Turnmessig ble mye av antiklimakset forårsaket av skaden jeg har i foten, som jeg har hatt i over et år nå. Det hele toppet seg i EM, det ble skummelt å kjøre elementene fordi jeg var usikker på om foten faktisk tålte det. Hele uken i forkant av konkurransen kjørte jeg verken hopp eller frittstående. I konkurransen klinte jeg bare til, og det gikk ikke så verst faktisk. I hopp landa jeg på beina, men forberedelsen til landinga var nok så som så. Fikk en godkjent karakter. Frittstående var det vanskeligste, ettersom man har flere elementer man skal klare og orientere seg i. Jeg kom igjennom, uten fall, men var ikke mer heller. I skranke kjørte jeg gjennom øvelsen, og det var nesten et under, for jeg hadde slite med noen av de vanskeligste elementene i forkant. Dessverre tryna jeg på fua i avhoppet.

Etter EM bar det tilbake til Trondheim og påskesamling. Det var litt tøft å komme igang, og to økter om dagen tok på, men jeg fikk gjort mye bra, selv om det nå bare ble bøyle og skranke på meg. Etter påsken var jeg noen dager til i Trondheim, fram til Marius, Jokke, og jeg reiste til World Cup i Maribor, Slovenia. Jeg kjørte faktisk gjennom bøyleøvelsen, for første gang i 2009 (i konkurransesammenheng), men målet mitt var å gjøre det bra i skranke. Jeg kan trygt si at det gikk skikkelig ræva! Personlig var det en skikkelig nedtur.

Etter å ha brukt en måned på tur, for å forberede seg best mulig til EM og WC, så satt jeg virkelig igjen med en dårlig følelse. Det var bemerkelsesverdig tøft å vite at ting ikke hadde blitt så veldig mye bedre, enn hva det var i USA i februar. Jeg hadde forventa en skikkelig formtopp, hvor det meste skulle løsne litt. Istedet satt jeg igjen med en dårlig følelse, oppgitt, og med en skada kropp. Ikke bare var beinet en plage og et irritasjonsmoment, men skuldre og håndledd lagde også problemer. Med bare to apparater (bøyle og skranke) igjen å kjøre, så sier det seg selv at man sliter litt når håndledd og skuldre skranter. Etter Maribor ble det lite trening den neste uka, og så prøvde jeg å komme igang igjen. Dessverre, var kroppen skikkelig ute av drift. Det var som om noen hadde slått av en bryter. Så etter noen krampeaktige uker, var det nok en gang klart for konkurranse i Moskva. Jeg gjør den historien ganske så kort – hele greia ble bare flaut.

Det var på tide å ta et grep om situasjonen. Jeg gjorde det rimelig enkelt, og tok meg fri 6 dager etter turen til Moskva. Jeg kjente at det var det eneste som kom til å fungere. Jeg var helt ødelagt og tom for motivasjon!
Etter en uke med minimalt med aktivitet, kom jeg på trening igjen, med en litt rusten kropp, men jeg kunne virkelig føle at hodet var på rett plass og at motivasjonen (!) var på vei opp igjen. Jeg hadde fire dager til å komme igang før det var en ny konkurranse i Oslo. Jeg brukte en dag på å komme igang, og de neste dagene kjørte jeg bare halve øvelser. I tillegg kjørte jeg bare halv styrke hele uka. Resultatet ble at jeg kom til Oslo med en overraskende god form og selvtillit.
Det er forbausende hvor fort det kan svinge i dette gamet! Jeg slutter aldri å bli overraska, både på godt og vondt. Konkurransen gikk 50% bra. Skranke var håpløst dårlig, og i bøyle kjørte jeg en litt enklere øvelse første dag. Det resulterte i finale i bøyle på søndagen. I finalen satte jeg inn alle elementene og kom nok en gang gjennom hele øvelsen. Det begynte faktisk å løsne litt, og jeg visste med meg selv at også skranke var på vei. Det var faktisk skranke som hadde vært bra i forkant av konkurransen, mens i bøyle hadde jeg gjort ekstremt lite (pga. håndleddene). Etter den helgen var jeg klar for å sette inn høygiret fram mot NM i Kristiansand (nesten hjemmebane). Tanken på å komme til det blide sørlandet skal man ikke tulle med;-)

Den neste perioden mot NM, var helt utrolig, det var kun en eneste stor lek. Alt jeg gjorde på trening gikk veien. For hver dag som gikk ble jeg mer og mer forbausa, og kanskje en tanke høy på livet. Selvtilliten gikk jo til værs. Jeg ble ikke sliten av øvelsene, ikke så veldig i alle fall (kremt). Jeg begynte til og med å leke med tanken på å slenge inn noen nye elementer som jeg ikke hadde gjort på en stund, men når alt kom til alt, så var det litt viktig å få noen fornuftige resultater i NM.
Med struttende selvtillit kom jeg til Kristiansand, klar som et jævla egg! Det slo meg jo et øyeblikk at den gode periode kunne bli kortvarig, hvem vet, men den holdt helt ut og egentlig litt til (mrk. per dags dato). I kvaliken i NM var det viktigste for meg å få en god gjennomkjøring, vise at jeg faktisk hadde god kontroll på alt jeg skulle gjøre! Da jeg stod klar i bøyle, skal jeg innrømme at det hele tok meg litt, jeg ble litt mo i knæra. Det var tross alt ekstremt viktig, for min egen del, at jeg kvalifiserte meg til enkeltapparatfinalene. Det er jo tross alt kun der jeg kan hente heder og ære. Jeg "krabba" meg gjennom en full øvelse i bøyle, men jeg var på tynn is et par ganger gitt. I skranke kjørte jeg, fram til da, årets beste øvelse. Det var bare helt vannvittig deilig. Jeg kom meg til finale i bøyle, og ledet kvaliken i skranke sammen med Mr. Gulbrandsen.
I finalen i bøyle kjørte jeg årets beste bøyleøvelse. Ikke at det gikk lett, men kjørte to poeng bedre enn i kvaliken og halvpoenget bedre enn hva jeg hadde klart tidligere i år. Med Mr. hanche olsen ute av finalen, slo det meg at jeg kunne faktisk vinne, og det i et apparat jeg egentlig aldri har "satset" på. Med den tanken fikk jeg skikkelig smekk på pung av vår nye bøylespesialist, Stian Skjerahaug. han turnet den beste og reneste øvelsen av oss alle, så han vant fortjent med 0,1 poeng! ;)
I skranke åpnet jeg vesentlig bedre enn dagen før, og jeg tenkte underveis at dette var jo lovende bra. Feil fokus, Daniel. Dessverre holdt det ikke helt hjem, en liten miss på støttevendinga og med fall i avhopp, så ble det ikke pallplass heller. Men det er greit, nå hadde jeg vist at jeg virkelig hadde noe på gang!

Konkurransesesongen for våren/sommeren 2009 ble avsluttet i Beograd, Serbia. Her deltok Marius, Fjeld, og jeg. Vi hadde noen positive dager i forkant av konkurransen, med gode treninger og en bra gjennomført podiumtrening (generalprøven til konkurransen).
Podiumstreningen har til tider, for det norske laget, vært et problem. Vi har ofte vært stressa og ikke klart å jobbe med de oppgavene vi har planlagt på forhånd. Denne gangen gikk det derimot meget bra.
For undertegnede var denne konkurransen et vendepunkt mtp. hvordan følelsen var i forkant av konkurransen, og da tenker jeg spesielt på den følelsen jeg har under treningene når vi er sammen med de virkelig gode gutta. For første gang i min karriere, så følte at jeg hadde noe der å gjøre. Jeg kunne elementene mine, og det jeg kan ser egentlig ganske bra ut! Selvfølgelig hjelper det at formen var på topp, men at selvtilliten for en gang skyld holdt seg under en stor konkurranse, det var utrolig herlig og forløsende.
Selve konkurransen gikk rimelig bra. Marius og Fjeld hadde en bra start i fr.st. bøyle var ikke helt topp, mens ringer gikk bra. I hopp overbeviste gutta helt ekstremt! Marius kjørte nydelig i skranke, og Fjeld avslutta med en helt ny og bra gjennomført øvelse i stang.
For min del hadde jeg en perfekt åpning i bøyle, men i ekstasen over en bra åpning, holdt det på å gå galt, men jeg falt ikke ned! Siste halvdel var ok. I skranke kjørte jeg sesongens beste skrankeøvelse! Jeg planta også avspranget (dvs. ingen skritt i landingen). Det er helt konge å plante avspranget i skranke, og desto fetere når man i tillegg har kjørt årsbeste! En euforisk følelse rett og slett! ;-)

Til og med Antti var fornøyd med gjennomføringen av podiumstreningen og konkurransen, I turn er man alltid ute etter å gjøre ting enda litt bedre hele tiden, så når man (endelig) får litt skryt har det nok vært bra. Og man må bare nyte det så lenge det varer, for de nye oppgavene og rettelsene ligger rett rundt hjørnet...